25. april 2016
Roadtrip Houston, Texas til Whistler, Canada - KART
Oversikt over ruten vi har kjørt de siste 13 dagene. Transport av bil 6000 km over faktisk 8 stater (når jeg fikk tellet riktig) og én landegrense well done!
Roadtrip USA til Canada - Shelton til Whistler, BC
Ja sånn kan det gå, og vips så var vi hjemme i Whistler, Canada en dag før forventet. Noen minor feilvalg idag gjorde at vi bestemte oss for å peise på til vi kom helt hjem. For det første så tok de to ferjene noe lenger tid enn vi forventet (ingen bombe, vi sjekket ikke akkurat ferjetidene før vi dro) og for det andre så bommet vi på Chemainus, et lite tettsted på Vancouver Island som er kjent for sine utendørs veggmalerier, hvor vi hadde planlagt å overnatte. Kommet vel forbi and then some så fant vi ut at vi like gjerne kunne dra helt til mål. Vancouver Island med BC sin hovedstad Victoria og Chemainus kan vi jo besøke når vi vil. Vi har jo bil i dette landet nå :-)
Dagen startet ihvertfall bra med frokost på Blondie's Restaurant som hørte til Shelton Inn hvor vi overnattet. To ferme, blonde, eldre søstre drev stedet, og da de hørte at vi bodde i Norge - the home of the blondes - så var det ikke måte på. Vi måtte signere både gjestebok og sette stifter på verdenskartet både i Stavanger og Belfast.
Washington State endret seg ikke akkurat drastisk etter vi kjørte fra Shelton, så de siste bildene fra roadtrip'en er faktisk fra Port Angeles. Havnebyen hvor vi ventet på ferja som tok oss over til Vancouver Island. Tydelig at Port Angeles vet å ta vare på sine korttidsgjester. Her var det nemlig MASSE flott kunst å se spredt over hele den lille byen. (Og nok coffee shops til å gi den mest hardbarkede kaffielsker koffeinsjokk...).
Etter 13 dager og 12 netter fra Houston til Whistler er vi altså framme og roadtrip'en vår er over. Det har vært en aldeles fantastisk innholdsrik tur som kan anbefales - hele, eller deler av. (Washington State minst interessant, om du ikke hadde fått med deg det tidligere). Vi har vært nokså nøyaktig 6000 km på hjul og opplevd alt fra god sommervarme i Houston, steikende sol på Salt Flats i New Mexico, nedsnødd Corvette i Salt Lake City, vingårder så langt øyet kan se i California, en aldeles vakker Oregon-kyst og hatt flaks med alle overnattingsstedene som tilfeldigvis har dukket opp på vår vei. Trivago-app'en har vært uunnværlig, og særdeles til å stole på når det gjelder hoteller/B&B.
En super vårferie! Lurer på hvor sommerferien går ;-) Nå venter 1,5 uke i Whistler hvor vi forhåpentligvis får både syklet og runnet snowboard på sesongens siste snø på Blackcomb. Ryktene går om at skianlegget har åpent helt til 30. mai... Krysser det vi har!
Nå - Rekreasjon :-)
.
Dagen startet ihvertfall bra med frokost på Blondie's Restaurant som hørte til Shelton Inn hvor vi overnattet. To ferme, blonde, eldre søstre drev stedet, og da de hørte at vi bodde i Norge - the home of the blondes - så var det ikke måte på. Vi måtte signere både gjestebok og sette stifter på verdenskartet både i Stavanger og Belfast.
Washington State endret seg ikke akkurat drastisk etter vi kjørte fra Shelton, så de siste bildene fra roadtrip'en er faktisk fra Port Angeles. Havnebyen hvor vi ventet på ferja som tok oss over til Vancouver Island. Tydelig at Port Angeles vet å ta vare på sine korttidsgjester. Her var det nemlig MASSE flott kunst å se spredt over hele den lille byen. (Og nok coffee shops til å gi den mest hardbarkede kaffielsker koffeinsjokk...).
Stålkunst, bygget over samme lest som kunsten jeg har på veggen hjemme på Tau - kjøpt i Whistler
Sci-fi ferje tegnet på 50-tallet. Slik kom ferjene til å se ut på 80-tallet...
Ikke helt ;-)
Parkering for havhester - husk betaling! Laget av metallskrot.
Blending in with the surroundings...
Og masse tagging! Nøyer meg idag med bare én - Ørn Fanger Fisk - (evt hval?)
I want to be a fine-apple too ;-)
Etter 13 dager og 12 netter fra Houston til Whistler er vi altså framme og roadtrip'en vår er over. Det har vært en aldeles fantastisk innholdsrik tur som kan anbefales - hele, eller deler av. (Washington State minst interessant, om du ikke hadde fått med deg det tidligere). Vi har vært nokså nøyaktig 6000 km på hjul og opplevd alt fra god sommervarme i Houston, steikende sol på Salt Flats i New Mexico, nedsnødd Corvette i Salt Lake City, vingårder så langt øyet kan se i California, en aldeles vakker Oregon-kyst og hatt flaks med alle overnattingsstedene som tilfeldigvis har dukket opp på vår vei. Trivago-app'en har vært uunnværlig, og særdeles til å stole på når det gjelder hoteller/B&B.
En super vårferie! Lurer på hvor sommerferien går ;-) Nå venter 1,5 uke i Whistler hvor vi forhåpentligvis får både syklet og runnet snowboard på sesongens siste snø på Blackcomb. Ryktene går om at skianlegget har åpent helt til 30. mai... Krysser det vi har!
Nå - Rekreasjon :-)
.
Roadtrip USA - Pacific City til Shelton, Washington
Hu heeei - idag passerte vi grensen til nok en ny stat, Washington. Men før vi kom så langt hadde vi en flott dag i sola. Mange flotte bilder av Stillehavet i aktivitet idag også, og vi tok oss tid til et par gode turer for å strekke på beina. Merker nå at vi kjører mindre hver dag for å kunne nyte desto mer. Det skal bli morsomt å se hvor langt vi har kjørt totalt når bilen parkeres i garasjen.
Etter vi kjørte over brua var det imidlertid stopp på alle overraskelser. Washington State er virkelig sammenliknbar med Norge. Det var som å kjøre til Kristiansand via Setesdal. Større og mindre vann, fjell opp fjell ned, elver, bekker og bruer. En aldri så liten nedtur kanskje? Vi er blitt temmelig bortskjemt med nye opplevelser i hver stat vi har besøkt, så det var kanskje på tide å få oss ned på jorda igjen. Vi stoppet for kvelden i Shelton på en standard B&B langs veien. På vei for å kjøpe oss noe frukt og noe å drikke fant vi denne lille kuriositeten.
Tidlig til sengs. Planen imorgen er å kjøre til Port Angeles for å ta to ferjer og komme oss over til Vancouver Island hvor hovedstaden i British Columbia faktisk ligger, Victoria. Nok en overnatting der, og så er det rett til Whistler i overmorgen. Så får vi se om nye nytt og spennende dukker opp langs veien lenger nord i Washington.
.
Det er ikke bare naturen som er annerledes her borte i vest. Arkitekturen likeså.
Vi har sett fantastiske hus ute langs kysten, her et mer spesielt et...
I Oregon er det mange State Parks. Her er en av dem vi valgte å nyte mer i detalj.
Og godt valg var det. I andre enden av parken var nemlig en røff strand for bølgesurfere!
Grensen mellom Oregon og Washington går midt i Columbia River.
Her er vi på vei over Astoria-Megler Bridge som skal være den lengste sammenhengende brua i Nord-Amerika med sine 6,4 km.
Etter vi kjørte over brua var det imidlertid stopp på alle overraskelser. Washington State er virkelig sammenliknbar med Norge. Det var som å kjøre til Kristiansand via Setesdal. Større og mindre vann, fjell opp fjell ned, elver, bekker og bruer. En aldri så liten nedtur kanskje? Vi er blitt temmelig bortskjemt med nye opplevelser i hver stat vi har besøkt, så det var kanskje på tide å få oss ned på jorda igjen. Vi stoppet for kvelden i Shelton på en standard B&B langs veien. På vei for å kjøpe oss noe frukt og noe å drikke fant vi denne lille kuriositeten.
Definitivt ikke størrelsen det kommer an på! Minste biblioteket jeg har møtt på min vei :-)
Tidlig til sengs. Planen imorgen er å kjøre til Port Angeles for å ta to ferjer og komme oss over til Vancouver Island hvor hovedstaden i British Columbia faktisk ligger, Victoria. Nok en overnatting der, og så er det rett til Whistler i overmorgen. Så får vi se om nye nytt og spennende dukker opp langs veien lenger nord i Washington.
.
21. april 2016
Roadtrip USA - Bandon til Pacific City, Oregon
Good morning Bandon! For en usedvanlig deilig og stille natt! Etter frokost i resepsjonen (!) så står Bandon beaches på planen. Flere av strendene rundt her skal være nydelige, ville og fotogene. Det kan man da ikke gå glipp av :-) Og nydelig, det var det. Fremdeles maksimalt heldige med været så blir det et par timers fotojakt før dagens etappe begynner.
Vi blir her en stund, fra lavvann til Stillehavet finner det for godt å krype tilbake mot land. Noe en av oss ikke alltid fikk med seg. Utrolig nok ble han ikke våt på beina, men det var temmelig nære på. Flere ganger. Vi har problemer med å forlate stedet her, men det er ennå langt "hjem".
Oppover langs Oregon-kysten er det en mengde utkikksposter til arches, flotte strender og bølger som bryter mot fjellformasjoner. Vi får med oss mange av dem, og bruker god tid oppover 101.
Selv om vi prøver å unngå turistfeller så kan vi ikke stå imot å besøke Amerika's største sjøløvegrotte som ligger langs veien. Her er det samlet Steller sjøløver både ute på klippene og inne i grotta. For å få tilgang til sjøløvene er det plassert en 90 meter høy - eller dyp - heis som går ned inni fjellet og åpner seg ut i selve grotta. Det er gjerdet inn for oss turister, og det er ganske så mørkt her nede for ikke å forstyrre sjøløvene. Vi er heldige og er alene i grotta når vi kommer ned. Steller sjøløvene er noen skikkelige bråkebøtter, så lydnivået er temmelig høyt. Et usedvanlig flott laget utsiktssted som berører dyrene minimalt.
Bildene er tatt med ISO2500. Jeg er imponert over at jeg fikk noen i det hele tatt, for jeg så knapt hva jeg knipset. Selv om det var overfyllt med souvernirer på vei ut av stedet så var dette en mektig opplevelse. Er glad jeg overvant klaustrofobien i den trange heisesjakten og kom meg både ned og opp igjen med stil. Målet med dagens etappe var Pacific City, og der fant vi oss en restaurant igjen ytterst ute på stranda. Denne gang en svær sportspub. Fish and Chips og lokalt øl? Jatakk!
Og med et bilde av den stemningsfylte Oregon-kysten i bakhodet så besvimte jeg i seng. Lange dager, mange timer på rumpa, men verd hvert eneste sittesår ;-)
.
Ok, så var det ingen overdrivelse. Stranda her er virkelig pen!
..og vi er tidlig nok ute til å få med litt av duggen :-)
Vi blir her en stund, fra lavvann til Stillehavet finner det for godt å krype tilbake mot land. Noe en av oss ikke alltid fikk med seg. Utrolig nok ble han ikke våt på beina, men det var temmelig nære på. Flere ganger. Vi har problemer med å forlate stedet her, men det er ennå langt "hjem".
Et av flere ti-talls bilder av haaavet...
Oppover langs Oregon-kysten er det en mengde utkikksposter til arches, flotte strender og bølger som bryter mot fjellformasjoner. Vi får med oss mange av dem, og bruker god tid oppover 101.
Bare så det er nevnt... Selv om vi kjører langs kysten så er det mye mer fin natur å se enn "bare" havet. Det er rett og slett nydelig her, overalt!
Selv om vi prøver å unngå turistfeller så kan vi ikke stå imot å besøke Amerika's største sjøløvegrotte som ligger langs veien. Her er det samlet Steller sjøløver både ute på klippene og inne i grotta. For å få tilgang til sjøløvene er det plassert en 90 meter høy - eller dyp - heis som går ned inni fjellet og åpner seg ut i selve grotta. Det er gjerdet inn for oss turister, og det er ganske så mørkt her nede for ikke å forstyrre sjøløvene. Vi er heldige og er alene i grotta når vi kommer ned. Steller sjøløvene er noen skikkelige bråkebøtter, så lydnivået er temmelig høyt. Et usedvanlig flott laget utsiktssted som berører dyrene minimalt.
Noe forvridd?
Litt bedre positur :-)
Just hangin' around
Bildene er tatt med ISO2500. Jeg er imponert over at jeg fikk noen i det hele tatt, for jeg så knapt hva jeg knipset. Selv om det var overfyllt med souvernirer på vei ut av stedet så var dette en mektig opplevelse. Er glad jeg overvant klaustrofobien i den trange heisesjakten og kom meg både ned og opp igjen med stil. Målet med dagens etappe var Pacific City, og der fant vi oss en restaurant igjen ytterst ute på stranda. Denne gang en svær sportspub. Fish and Chips og lokalt øl? Jatakk!
Og med et bilde av den stemningsfylte Oregon-kysten i bakhodet så besvimte jeg i seng. Lange dager, mange timer på rumpa, men verd hvert eneste sittesår ;-)
Good night Oregon
.
Roadtrip USA - Fortuna til Bandon, Oregon
Etter å ha nådd Stillehavet ved Mendocino igår så bestemte vi oss for å ta for oss kysten nordover sålangt vi kommer. Det er blitt nok innlandsdager på oss fjordfanter. Kyststrekningen nordover fra Fortuna er pen, lange sandstrender med noe mørk sand. Havet er kaldt så vassingen får vente... Og tåka ligger og lurer der ute i havet - ei tåke Oregon er kjent for. Men her i California er det foreløpig blå himmel.
Vårværet er aldeles nydelig, og Stillehavet er temmelig flatt. Jo lenger nord vi kommer desto mer vill blir kyststrekningen. Lange strender blir erstattet av klipper, svære grunner og steiner/fjell som stikker opp av vannet. Det er advarsler om farlige strømmer, og badelysten forsvinner. (Så varmt er det likevel ikke...). Steinformasjonene kan være temmelig flotte da.
Og hu hei - DER var vi jammen i en ny stat for meg. Oregon har vi aldri besøkt tidligere. Vi bestemmer oss for å ta hele Oregon-kysten nordover. Det betyr 584 km på svingete kystveier istedenfor å følge speedy freeways og highways. Det legger flere dager til turen vår, men det gjør lite bare vi når flyet hjem fra Vancouver 3. mai. Det er ennå over 2 uker til :-)
Vi havnet istedenfor her - på Griff's on the Dock i Port Orford. Helt ute på ytterste kaia, i noe som likner på blandingen av en gammel sjøbod og delelager for båt. Utrooolig god fisk! Ikke akkurat langt fra ferskvarene... Og det beste av alt? Jeg fikk her servert THE best Key Lime Pie ever! Den slo faktisk favoritten sålangt som jeg spiste i Eleuthera, Bahamas. Og det sier ikke lite, for jeg har sjekket ut mange! Vi har hatt noen aldeles vellykkede "restaurant"-valg på denne turen. Skygget unna alt som lukter kommers og søkt etter lokale buler. Det tar noe lenger tid, men verd det? Definitivt!
Vi peiser litt lenger nordover før vi gir oss for dagen og havner helt tilfeldig på Bandon Inn. Det vi ikke vet før etterpå er at Bandon har bevart mye av gamlebyen - noe jeg sålangt har sett veldig lite av uansett hvor i USA. Her er jo ingenting gammelt... Byen (tettstedet) Bandon ble navngitt i 1873 av en ire (!) som fant det for godt å slå seg ned her. De hvite fortrengte Coquille-indianerne, gull ble funnet, fisk var det i havet, tømmer var det nok av og det gikk som det har gått overalt i USA.. Bandon ble faktisk kalt One of the coolest small towns in America av Budget Travel i 2010. Jeg ser hvorfor.
Bandon Inn lå med utsikt over gamlebyen, men der har jeg visst ikke tatt noen bilder... Et av de mest spesielle småstedene vi har besøkt sålangt på turen. Og herlige senger! Kjølig var det også på natta, så vi merker vi har kommet oss et stykke nordover på Oregon-kysten.
.
Vårværet er aldeles nydelig, og Stillehavet er temmelig flatt. Jo lenger nord vi kommer desto mer vill blir kyststrekningen. Lange strender blir erstattet av klipper, svære grunner og steiner/fjell som stikker opp av vannet. Det er advarsler om farlige strømmer, og badelysten forsvinner. (Så varmt er det likevel ikke...). Steinformasjonene kan være temmelig flotte da.
Og hu hei - DER var vi jammen i en ny stat for meg. Oregon har vi aldri besøkt tidligere. Vi bestemmer oss for å ta hele Oregon-kysten nordover. Det betyr 584 km på svingete kystveier istedenfor å følge speedy freeways og highways. Det legger flere dager til turen vår, men det gjør lite bare vi når flyet hjem fra Vancouver 3. mai. Det er ennå over 2 uker til :-)
Her svipper vi innom utsiktspunktet til Arch Rock.
...og finner en trivelig benk å nyte livet på.
Det er dags for middag, og da vi fant The Crazy Norwegian's som serverte Fish n' Ships
langs veien så kunne vi ikke stå imot. Dessverre var de stengt... :-(
Vi havnet istedenfor her - på Griff's on the Dock i Port Orford. Helt ute på ytterste kaia, i noe som likner på blandingen av en gammel sjøbod og delelager for båt. Utrooolig god fisk! Ikke akkurat langt fra ferskvarene... Og det beste av alt? Jeg fikk her servert THE best Key Lime Pie ever! Den slo faktisk favoritten sålangt som jeg spiste i Eleuthera, Bahamas. Og det sier ikke lite, for jeg har sjekket ut mange! Vi har hatt noen aldeles vellykkede "restaurant"-valg på denne turen. Skygget unna alt som lukter kommers og søkt etter lokale buler. Det tar noe lenger tid, men verd det? Definitivt!
Vi peiser litt lenger nordover før vi gir oss for dagen og havner helt tilfeldig på Bandon Inn. Det vi ikke vet før etterpå er at Bandon har bevart mye av gamlebyen - noe jeg sålangt har sett veldig lite av uansett hvor i USA. Her er jo ingenting gammelt... Byen (tettstedet) Bandon ble navngitt i 1873 av en ire (!) som fant det for godt å slå seg ned her. De hvite fortrengte Coquille-indianerne, gull ble funnet, fisk var det i havet, tømmer var det nok av og det gikk som det har gått overalt i USA.. Bandon ble faktisk kalt One of the coolest small towns in America av Budget Travel i 2010. Jeg ser hvorfor.
Laget av diverse plastikkdeler...
Et av mange veggmalerier
Havna...
Bandon Inn lå med utsikt over gamlebyen, men der har jeg visst ikke tatt noen bilder... Et av de mest spesielle småstedene vi har besøkt sålangt på turen. Og herlige senger! Kjølig var det også på natta, så vi merker vi har kommet oss et stykke nordover på Oregon-kysten.
.
20. april 2016
Roadtrip USA - Ukiah til Fortuna, California
God morgen og opp til en frisk og solrik dag! Herlig natt, for her ute nærmere kysten så er nettene mye mer behagelige. Ian er noe vár på lyder, så vi sover helst med åpent vindu, og med aircondition av. Det kan bli noe varmt. Vi har gjort fra oss California's vingårder og plantasjer. Nå er det dags å utforske de fantastiske Giant Redwood trærne som er typiske for området. Like nord for Ukiah ligger Hendy Woods, like i hjertet av Navarro River Watershed. Her er det en fantastisk flott gammel skog med noen enorme giganter av noen trær. Giant Redwood trær kan bli opptil 115 meter høye og 2000 år gamle! Hvor høye og gamle disse er, vet jeg ikke. Men imponerende? Oh yes!
Etter de høye trærne og et par timer i skyggen setter vi nesa mot kysten og Stillehavet. På tide med vind og salt i håret! Vi kjører rett vest og havner i Mendocino, en svært populær liten by for kunstnere og turister. Dette er litt av en turistfelle, og byen er kanskje mest kjent for å være hoved-location for den amerikanske TV-serien Murder, She Wrote med amatørdetektiven Jessica Fletcher. (Noe som jeg alltid har trodd var en amerikansk versjon av Agatha Christie, men som det visstnok ikke er). En serie som også gikk på norsk TV før i verden. Mendocino var forfriskende!
Videre fra Mendocino finner vi California's var på Tau sin "holaeigå". Et gigantisk redwood tre som man faktisk kan kjøre gjennom! Det ser ikke slik ut på bildet, men Corvetten var dessverre akkurat for liten til å presse gjennom. Den er nokså brei bak. Heldigvis lirket vi oss fremover og fant ut at det ikke gikk. Alle gjorde ikke det, for å si det sånn :-)
Resten av ettermiddagen siger vi rundt i de store skogene. Jeg er lei av å ta bilder, så boka finnes fram. Ian går amok med apparatet. Fantastisk flott kveldslys gir virkelig stemningsfulle bilder langs det som kalles Avenue of the Giants. Vi havner til slutt i Fortuna idag, på et Super8 motell. Hadde det ikke vært for Trivago så ville jeg ikke funnet på å ta inn der. Normalt er disse motellene temmelig rævva. Men dette hadde fått veldig god omtale, så vi tok sjansen. Jepp! Lenge leve app'en!
Middagen blir inntatt på den virkelig så lokale pub'en og bryggeriet Eel River Brewery, nabobygget til Super8. Ikke så langt for Ian å bære meg hjem i kveld, og bra er det - for du all verden så godt øl !!!! :-)
.
Man føler seg noe liten her ja.
Hug a tree? Hele familien hånd i hånd hadde ikke nådd rundt stammene til disse by far...
Hva med en tre-roms? :-)
Stillehavet og bukta i Mendocino.
Videre fra Mendocino finner vi California's var på Tau sin "holaeigå". Et gigantisk redwood tre som man faktisk kan kjøre gjennom! Det ser ikke slik ut på bildet, men Corvetten var dessverre akkurat for liten til å presse gjennom. Den er nokså brei bak. Heldigvis lirket vi oss fremover og fant ut at det ikke gikk. Alle gjorde ikke det, for å si det sånn :-)
Resten av ettermiddagen siger vi rundt i de store skogene. Jeg er lei av å ta bilder, så boka finnes fram. Ian går amok med apparatet. Fantastisk flott kveldslys gir virkelig stemningsfulle bilder langs det som kalles Avenue of the Giants. Vi havner til slutt i Fortuna idag, på et Super8 motell. Hadde det ikke vært for Trivago så ville jeg ikke funnet på å ta inn der. Normalt er disse motellene temmelig rævva. Men dette hadde fått veldig god omtale, så vi tok sjansen. Jepp! Lenge leve app'en!
Middagen blir inntatt på den virkelig så lokale pub'en og bryggeriet Eel River Brewery, nabobygget til Super8. Ikke så langt for Ian å bære meg hjem i kveld, og bra er det - for du all verden så godt øl !!!! :-)
.
Roadtrip USA - Roseville til Ukiah, California
Etter de lange slettene i Nevada og klatringen over snødekte fjell i Tahoe så var det deilig å komme ned på andre siden og til mer fruktbart landskap. California her er nydelig. Flotte grønne åser med trær, og nede i de grunne dalsøkkene ligger plantasjene og vingårdene tett i tett i tett.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av denne delen av California som utrolig grønt, masse bakker og svingete veier, vingårder i varierende størrelser på hvert et ledig flate område og ville blomster overalt på marker og enger. Det ble en temmelig slitsom kjøredag idag, vant som vi nå er blitt med flate veier, minimum to filer og høy hastighet. Det vi ikke tok igjen i avstand ble imidlertid mer enn oppveiet av en vakker del av California som vi ikke fikk se på turen vår i 2011.
Ian's nye Trivago-app er forresten et funn! Vi bruker den hver eneste ettermiddag for å finne overnattingssted. 2-stjernes motell som får 4+ stjerner, og flotte hotell som får dårlig rating. Ærligheten lenge leve. Og fint for oss! I natt havner vi i Mendocino området, nærmere bestemt Ukiah på Marriott's Fairfield Inn & Suites. Godt med en god seng!
.
En vingård i farta - og med grønt så langt øyet kan se. Herlig!
Vi fant også pistachio-farmer der trærne stod på geledd. Rene tyskerparaden :-)
På tide med noe fargerikt etter flate og temmelig ufruktbare dager.
I Hopland spiste vi middag på den lokale pub'en.
Veldig god mat og lokalt brygget øl (for meg som avsluttet der og da som sjåfør for dagen).
Jeg sitter igjen med et inntrykk av denne delen av California som utrolig grønt, masse bakker og svingete veier, vingårder i varierende størrelser på hvert et ledig flate område og ville blomster overalt på marker og enger. Det ble en temmelig slitsom kjøredag idag, vant som vi nå er blitt med flate veier, minimum to filer og høy hastighet. Det vi ikke tok igjen i avstand ble imidlertid mer enn oppveiet av en vakker del av California som vi ikke fikk se på turen vår i 2011.
Grønt, grønt og blomster :-)
Ian's nye Trivago-app er forresten et funn! Vi bruker den hver eneste ettermiddag for å finne overnattingssted. 2-stjernes motell som får 4+ stjerner, og flotte hotell som får dårlig rating. Ærligheten lenge leve. Og fint for oss! I natt havner vi i Mendocino området, nærmere bestemt Ukiah på Marriott's Fairfield Inn & Suites. Godt med en god seng!
.
18. april 2016
Roadtrip USA - Salt Lake City til Roseville, California
Dette skal vise seg å bli dagen for de største kontrastene på hele turen. Vi ankom Salt Lake City i pøsregn igår og måtte stoppe turen før planen. Vi så rett og slett ikke veien, og trafikken var forferdelig. Regn er forsåvidt greit. Det vi våknet til imorges var imidlertid ikke fullt så greit...
Kanskje ikke det største problemet i utgangspunktet det heller, men da vi sjekket yr.no (!) så fant vi snø og minusgrader langs ruta vi hadde lagt opp både for dagen og neste dag. Med breie sommerdekk på sportsbil...? Ikke et alternativ. Heldigvis så har vi ikke låst oss i noen bestemt retning, så istedenfor å reise nordover satte vi nesa rett vest mot California og kysten. Der har vi i disse dager et vennepar på boksignering i San Francisco. 29 varme plussgrader istedenfor? Jatakk! :-) Så får det heller gå på bekostning av to stater jeg ennå ikke har besøkt her i vest - Idaho og Montana.
Ruten over mot California's varme kyst går også over et fjellområde, men bare ett. Vi satset på at det skulle gå greit.. Starten var det ikke noe å si på. Bare vi kom oss ut av Salt Lake City så var det flate områder så langt man kunne se, og litt til. Salt Lake City har fått navnet sitt av nettopp innsjøen som dekker 4400 kvadratkilometer. Den er veldig grunn, og pga at det er så flatt rundt her så fordamper vannet. Det renner ikke noe sted. Og vannet blir derfor saltere og saltere. Det er herlig å kjøre her. Fartsgrensen ligger mellom 105-130 km/t. Og legger man på litt for kjente...så går det unna i god driv :-) Uhorvelig mange trailere her, men det er minimum 2 felt i hver kjøreretning, så trafikk var ikke noe problem.
Midt på dagen nærmer vi oss Nevada i fin flyt, og innser plutselig at vi får oppleve noe jeg ikke hadde trodd skulle skje. Jeg er kanskje i overkant glad i Top Gear, og har sett utrolig mange kule episoder med trekløveret. Også episoden som går for seg på Bonneville Salt Flats, raskeste racerbanen i hele verden hvor verdensrekorder blir satt. Utrolig kult sted! Vi var her for tidlig på året til å teste egen bil - det er rett og slett for fuktig - men du verden så stilig!
Like etter Bonneville passerer vi grensen til Nevada. Og selv om vi bytter stat så endrer ikke landskapet seg nevneverdig med det samme. Litt flere "humper" i terrenget, men ellers ser Nevada mye slik ut for noen timer:
Når vi nærmer oss Reno (Las Vegas nr 2) så innser vi, at dersom vi peiser på så kommer vi oss over Donnerpasset og skiområdet Lake Tahoe i løpet av ettermiddagen. Mye bedre å kjøre på en ettermiddagssoloppvarmet vei enn på minusgrader på formiddagen. Været ser greit ut, ikke så veldig skyet, men man vet jo aldri i høyden. Better safe than sorry. Så istedenfor å bruke tid i et skiområde vi ikke er kjent så kommer vi oss over Donnerpasset på tørre veier. Og får kun knipset litt av området i farta ut bilvinduet. Her er faktisk riktig så pent.
På en dag - og etter over 100 mil - så har vi altså gått fra en bil dekket i snø i Utah, via saltsletter i steikende sol, krysset Nevada, kommet oss over Donnerpasset i 2.151 moh og funnet oss et krypinn i Roseville like utenfor Sacramento. En særdeles lang og innholdsrik dag fra snøvær og rundt 0 grader nede i Salt Lake City til t-skjorte og shortsvær i California. Jepp - her går det unna!
.
En stk Corvette dekket i snø...
Kanskje ikke det største problemet i utgangspunktet det heller, men da vi sjekket yr.no (!) så fant vi snø og minusgrader langs ruta vi hadde lagt opp både for dagen og neste dag. Med breie sommerdekk på sportsbil...? Ikke et alternativ. Heldigvis så har vi ikke låst oss i noen bestemt retning, så istedenfor å reise nordover satte vi nesa rett vest mot California og kysten. Der har vi i disse dager et vennepar på boksignering i San Francisco. 29 varme plussgrader istedenfor? Jatakk! :-) Så får det heller gå på bekostning av to stater jeg ennå ikke har besøkt her i vest - Idaho og Montana.
Litt morsomt var det å finne dette vårtegnet bare 10 meter fra bilen som var dekket i snø...
Ruten over mot California's varme kyst går også over et fjellområde, men bare ett. Vi satset på at det skulle gå greit.. Starten var det ikke noe å si på. Bare vi kom oss ut av Salt Lake City så var det flate områder så langt man kunne se, og litt til. Salt Lake City har fått navnet sitt av nettopp innsjøen som dekker 4400 kvadratkilometer. Den er veldig grunn, og pga at det er så flatt rundt her så fordamper vannet. Det renner ikke noe sted. Og vannet blir derfor saltere og saltere. Det er herlig å kjøre her. Fartsgrensen ligger mellom 105-130 km/t. Og legger man på litt for kjente...så går det unna i god driv :-) Uhorvelig mange trailere her, men det er minimum 2 felt i hver kjøreretning, så trafikk var ikke noe problem.
Midt på dagen nærmer vi oss Nevada i fin flyt, og innser plutselig at vi får oppleve noe jeg ikke hadde trodd skulle skje. Jeg er kanskje i overkant glad i Top Gear, og har sett utrolig mange kule episoder med trekløveret. Også episoden som går for seg på Bonneville Salt Flats, raskeste racerbanen i hele verden hvor verdensrekorder blir satt. Utrolig kult sted! Vi var her for tidlig på året til å teste egen bil - det er rett og slett for fuktig - men du verden så stilig!
Her står vi i ene enden av området, som dekker 260 kvadratkilometer med saltsletter. Dybden på saltet er blitt målt til 1,8 meter på store deler av området! Bonneville er den største av mange saltsletter som ligger her vest for Great Salt Lake (City).
Ikke rart det går raskt unna idag... Ikke spesielt mange bakker ;-) Nedenfor her har jeg lagt en link til Top Gear når gutta er ute og tester biler på Bonneville. Verd å bruke tiden på!
Like etter Bonneville passerer vi grensen til Nevada. Og selv om vi bytter stat så endrer ikke landskapet seg nevneverdig med det samme. Litt flere "humper" i terrenget, men ellers ser Nevada mye slik ut for noen timer:
Bakover...
Og fremover...
Når vi nærmer oss Reno (Las Vegas nr 2) så innser vi, at dersom vi peiser på så kommer vi oss over Donnerpasset og skiområdet Lake Tahoe i løpet av ettermiddagen. Mye bedre å kjøre på en ettermiddagssoloppvarmet vei enn på minusgrader på formiddagen. Været ser greit ut, ikke så veldig skyet, men man vet jo aldri i høyden. Better safe than sorry. Så istedenfor å bruke tid i et skiområde vi ikke er kjent så kommer vi oss over Donnerpasset på tørre veier. Og får kun knipset litt av området i farta ut bilvinduet. Her er faktisk riktig så pent.
Skianlegg i Tahoe, bilde tatt fra veien
På en dag - og etter over 100 mil - så har vi altså gått fra en bil dekket i snø i Utah, via saltsletter i steikende sol, krysset Nevada, kommet oss over Donnerpasset i 2.151 moh og funnet oss et krypinn i Roseville like utenfor Sacramento. En særdeles lang og innholdsrik dag fra snøvær og rundt 0 grader nede i Salt Lake City til t-skjorte og shortsvær i California. Jepp - her går det unna!
.
15. april 2016
Roadtrip USA - Moab til Salt Lake City/Farmington, Utah
Nydelig start på dagen fra vakre Moab. Idag er planen å kjøre til vi nesten sovner. Det er meldt litt overskyet utover på ruta, så på med langbukser(!) Landskapet flater seg ut, det blir lenger og lenger mellom røde fjellformasjoner og det blir faktisk grønt langs veiene etterhvert. Men like flatt. Og flatere enn flatt.
Gjeeeeesp.... de første tre timene.
Så opp et fjell og så ned et fjell, og DER kom regnet. Ikke bare litt. Ikke mye. Det kom bare noe så vannvittig med regn! På vei gjennom Salt Lake City fra sør mot nord, i 6 felts kjørebaner fullproppet med trafikk sa vi stopp. Hotell next! Det som skulle bli en lang dag, ble en særdeles kort en. Hampton Inn & Suites, med skikkelig luksushotellrom og beina på bordet, here we come! Det regnet til ca kl. 18:00. Da våget vi oss ut for å spise middag. I 19:30 tiden kom sola fram på overtid, så vi krysser fingrene for at været varer til vi kommer ut av denne digre byen i et vær hvor vi faktisk ser hva vi gjør...
Det ble noen begivenhetsløse timer i bilen egentlig, så hva gjorde vi? Togjakt! Det var vel de eneste bildene jeg tok idag :-)
Regnet tok vi ikke bilder av, for å si det sånn. Togbildene og det siste her tok jeg på veien ned fra fjellet, bare noen få mil fra Salt Lake City. Ellers var det veldig flatt idag. Veeeeldig flatt, og lite spennende å ta bilder av. Men sånn er det, tenker jeg. Diversity is good :-)
.
Gjeeeeesp.... de første tre timene.
Så opp et fjell og så ned et fjell, og DER kom regnet. Ikke bare litt. Ikke mye. Det kom bare noe så vannvittig med regn! På vei gjennom Salt Lake City fra sør mot nord, i 6 felts kjørebaner fullproppet med trafikk sa vi stopp. Hotell next! Det som skulle bli en lang dag, ble en særdeles kort en. Hampton Inn & Suites, med skikkelig luksushotellrom og beina på bordet, here we come! Det regnet til ca kl. 18:00. Da våget vi oss ut for å spise middag. I 19:30 tiden kom sola fram på overtid, så vi krysser fingrene for at været varer til vi kommer ut av denne digre byen i et vær hvor vi faktisk ser hva vi gjør...
Det ble noen begivenhetsløse timer i bilen egentlig, så hva gjorde vi? Togjakt! Det var vel de eneste bildene jeg tok idag :-)
Regnet tok vi ikke bilder av, for å si det sånn. Togbildene og det siste her tok jeg på veien ned fra fjellet, bare noen få mil fra Salt Lake City. Ellers var det veldig flatt idag. Veeeeldig flatt, og lite spennende å ta bilder av. Men sånn er det, tenker jeg. Diversity is good :-)
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)