16. januar 2018

Whistler - Uke 1

Plutselig var førsteuka over. Det gikk fort, som det pleier. Vi er nå gjennom jetlag, har fått fikset kåk og bil, kjøleskapet er fullt og livet har roet seg. Det har vært en variert uke, med vekslende hell når det gjelder både vær og knær... Vi har tilbragt 4 av dagene på fjellet, hvorav lørdagen ble den aller beste. Pudder kan vi like!



På vei ut dørene, rett før kl 08:00 om morgenen. Hvorfor vente? Snømåkerne har visst mye å gjøre, for de har ikke rukket å måke rent fram til døren ennå. DET er en deilig service å ha.




Lettere blå himmel første delen av dagen, og ja - det er like folketomt i skiheisen som det ser ut for. Til tross for at det er lørdag, Martin Luther King weekend med en haug ungdommer fra USA i landsbyen og pudder. Vi klager ikke vi :-)



Her er vi på vei opp Solar Coaster, det er ennå tidlig morgen og nydelig stemning. Lite kan sammenliknes med tidlige morgener i fjellet.

Torsdag tok jeg en tur alene i trekket. Ian måtte jobbe hele dagen, så noen måtte jo holde stolheisen varm. Tok noen runder i favorittløypa i Crystal-området. Deilig. Senere på dagen ble det omsider stor handlerunde på IGA for å fylle opp kjøleskap og andre skap med mat. Det er faktisk deilig å slippe og gå ut og spise..

Fredag er det ganske så hardt i bakken, så vi holder oss hjemme. Vi får Poolside services til å komme og skifte vann i boblebadet. Jeg liker rent vann for oss selv, uansett om vi har service hver uke.



Det ble en kald dag å skifte vann på. Her klargjør Ian før boblebadhjelpen ankommer. I minus 8 grader... Mens hottub'en fylles med vann tar vi en tur ned i landsbyen. Yogamatten min og det nye lesebrettet Kindle Oasis er ankommet Posten. Herlig med bil sånne dager.



Bilen er møkkete så det holder, men med minusgrader er det visst best å vente med vasken. Nytt batteri på plass, og sviver som ei kule. Heldigvis!

Etter den lange turen i skitrekket lørdag, hvor kneet oppførte seg eksemplarisk i over 4000 høydemeter så var jeg så optimistisk at jeg insisterte på å gå ned til landsbyen. Ikke lurt... Vi kom oss på StarWars-filmen, som forøvring var veldig bra, og på vei tilbake knipset vi noen bilder av Whistler Village i kveldsmundur. Alltid et flott skue.



Den flotte NorthFace butikken. Alltid like fristende, denne gang klarte jeg meg med vindusshopping!



Elva gjennom landsbyen er frossen, men pent belyst.

Så sa kneet stopp. Overanstrengt på å gå. GÅ! Ikke å renne snowboard. Så vet man det. Turen her nede får med andre ord lite utslag på fitbit'en, men brettet skal få kjørt seg. Nå er det å lade opp til onsdag. Det er nemlig ikke så mye mer nysnø før den tid, med et mildvær som siger gjennom området søndag-tirsdag. De er alltid flinke med værprognosene her, og dette ser da ikke så verst ut - jeg tenker mengden snø fra onsdag av :-)



Jepp - jeg kan vente jeg, om det er pudder i halvmetervis som er ventet å komme neste uke!!


.

10. januar 2018

Vinter emigrering 2018 Whistler

Så var det endelig dags for vårt 2,5 måned lange opphold "på hytta", eller - vårt andre hjem i den kanadiske fjellheimen. Etter jul i nytt hus, kos med ungene hjemme, besøk i romjula fra København til over nyttår og en kraftig påfølgende ryddesjau for å klargjøre heimen så hoppet vi omsider på flyet. Litt makelig anlagte som vi er overnattet vi på Scandic Airport Hotell før avreise. Pål svippet oss fra Forsand så vi fikk nyte en god hotellfrokost før vi dro avgårde.



Ruta begynner å bli velkjent. Vi fikk oss heldigvis plass på 9.45 flyet istedenfor 06.00 flyet til Amsterdam, 1t40min senere med avreise direkte til Vancouver.



Herlig å være på KLM-vinger igjen! :-)

Vi landet 20 min etter estimert ankomst, så vi måtte beinfly til passkontrollen - hvor Canada nå har innført et nytt system... som tar dobbelt så lang tid - minst - som den vanlig kjappe passkontrollen. Begynner å likne a lot like USA akkurat her, men ok. Vi nådde bussen med 3 minutter tilgode, så vi kan vel ikke klage. Pacific Coach Lines droppet oss av utenfor inngangsdøra, og kåken var ryddet, vasket og klar da vi kom. Herlig.



Denne karen satt og ventet på oss utenfor døra. Koselig :-) Leietakerne som dro tidligere på dagen hadde tydeligvis unger. Han her skal få stå. Likner mistenkelig på Bamse, verdens sterkeste bjørn - tegneserien fra gammelt av.


To trøtte tryner på vei ned til landsbyen for å handle. Eneste ulempen er nemlig at det er skåltomt i kjøleskap og andre matskap når vi ankommer trøttest mulig etter 21 timers reise. Vel. Gratisbussen er grei å ha.


Nytt i sentrum var ny belysning av disse trærne. Vanligvis har halvparten av lysene fungert deler av tiden...så dette var en forbedring. Market square hvor den minste matvarebutikken ligger. Mye folk, 0 grader og typisk Whistler-stemning. Godt å være tilbake! Brød til boksen, pålegg til kjøleskapet og rett tilbake til kåken for å pakke ut. Alt av personlig er nedlåst i boder og skap, så det er som vanlig en liten jobb å pakke seg ut. Herlig å lande i seng til slutt.



Som vi håpet på er det snø her. Ganske bra med snø på fjellet, faktisk. Vi våkner av den beste vekkeklokken, nemlig lyden av snøbrøyting :-) Det som ikke var så festlig var at batteriet på Range Roveren var paddeflatt. Dagen går derfor med til å prøve og fikse batteriet, tur til Function, lunch på La Cantina, mer batteritull og beina på bordet. Ikke noe snowboarding idag, med andre ord.



Istedenfor fikset jeg "kontoret mitt", så nå er kroken oppe og kjører. Ikke rare kontorplassen, men da slipper jeg å høre på Ian som jobber om dagene. Har utsikt til leieboerene våre i treet utenfor, herr og fru buskehale-ekorn, trenger ikke mer da :-) Nå er vi omsider klare for å finne tilbake til Whistler-roen og -rutinene. Kjenner skuldrene senke seg allerede...


.

23. november 2017

Familiebesøk Sør-Frankrike

Dette året har vært magert på reisefronten. SVÆRT magert, når jeg får tenkt meg om. Etter 3-ukers amputasjonen av Whistler-turen i vinter så har vi rett og slett vært hjemme. 2017 ble året der vi omsider flyttet fra Tau og kjøpte nytt hus på Forsand. Et strålende valg, for nå bor vi på hytta ved Lysefjorden :-) Det har også tatt seg opp på oljebusiness-fronten, så RoQC har fått nok å gjøre igjen. Igrunnen et greit år å holde rumpa hjemme. Vi har imidlertid fått puttet inn en langhelg til La Ciotat og Grimaud sånn på tampen av året. Det var deilig midt i rotbløyta som vi har hatt denne høsten. Det er ikke manko på vann på vestlandet i år, for å si det sånn...

Kyle og Marion fikk kjøpt seg enebolig i fjor, og endelig fikk vi til å ta turen. Huset ligger nydelig til oppe i åsen i La Ciotat. Første kvelden tar vi oss en spasertur i nærområdet, ikke akkurat dårligste utsikten..



Rett sør for La Ciotat er det hav så langt man kan se og lengre til. Første fastlandet man kommer til er Algerie i Afrika. Fantastisk flott her oppe ved kirka på toppen av åsen. Temperaturen er behagelige 18 grader til forskjell fra 0 grader og sludd imorges da vi reiste.




Huset er i typisk sør-fransk stil, og med et deilig svømmebasseng i hagen. Det er ikke oppvarmet, så nå holder det 15 grader. Litt for friskt for meg... men Niels og Luca var uti i forgårs. Aldri for kaldt til å bade... Flott skjermet hage og stort hus. Vi griller ute, men spiser inne på kvelden. Temperaturen dropper så snart sola går ned. Det er tross alt november her også...

Søndag morgen tar Marion og jeg på oss godskoene. Gåtur (fitbit-tur) på planen, men først nedom søndagsmarkedet i La Ciotat for å kjøpe friske grønnsaker til middagen.



Jeg hadde dessverre ikke med meg kamera, kun mobil. Dette markedet var nemlig svært, og serverte alt fra frukt og grønt, til varme middager, oster og klær, sko og vesker, dill og dall. Markedet går rundt hele havna i La Ciotat og er virkelig noe å få med seg. Vi fylte sekken til Marion, og så la vi i vei på tur.



Det ble en flott tur i aldeles nydelig vær og 20 grader. Kraftig vind, men det gjorde lite. Vi klatret helt opp på fjellet bak La Ciotat, og sneglet oss nedover igjen langs flotte turstier i terrenget. Det har ikke regnet her på 2,5 mnd, så alt var behagelig tørt å gå på. Og utsikten er det ingenting å si på. Det ble klokket inn nokså nøyaktig en mil idag. Det er jeg fornøyd med tatt kneet mitt i betraktning!

Etter et par dager hos Kyle og Marion tok kjørte vi til Grimaud og traff Ians far. Vi hadde med oss både ny telefon, en smart-telefon, og en ny laptop. Alt han hadde har nok gått ut på dato for noen år siden... Her sitter vi på en italiensk restaurant og koser oss. Ian og Dru opptatt med dingsene sine. Det var kjekt å treffe ham igjen. Og nå blir det ekstra kjekt med smart-telefon med WhatsApp og en PC med Skype som virker, om bare nettverket i Sør-Frankrike bare hadde virket "littegranne" bedre...'



En fornøyd ny eier av mobil og laptop! :-)

Det ble en fullpakket langhelg, og for å komme oss hjem uten å stå opp før fuglene flyr så dro vi til Ibis Hotel Marseille på mandagskvelden. En forbausende god middag på hotellet, og så rett i seng. Det ble nemlig en drøy tur fra Grimaud, for vi tok the scenic route langs kysten tilbake. Og trafikk var det nok av..

Avreise gikk ikke helt som planlagt, kan du sei. En radar gikk ned på Schiphol flyplass, så der satt vi med kansellert fly og fullt kaos. Kun 5 fly fikk ta av og lande pr time, så du kan jo tenke deg. Vi fikk nok en overnatting, denne gang på dårlige Ibis Budget hotell. Null luksus eller service, men seng og dusj, selv om vi ikke hadde noen bagasje. Vi kom oss hjem onsdagen, og fikk heldigvis bagasjen vår på Sola. Den var kommet med morgenfly. Ikke akkurat ideelt, men det ble en fin tur til Sør-Frankrike og slekta likevel. Må bare ikke bli så lenge til neste gang!

Det nærmer seg januar, og 8.1.18 drar vi til Whistler igjen. Vi prøver oss på 2,5 måned - frem til påske - så får vi se om kundene er med oss denne gang, og lar oss få bli.

:-)

25. februar 2017

Whistler februar 2/2

Igjen aldeles svingstang i jetlag'en havnet vi i Whistler etter 13 timers flytur fra Hong Kong. Home sweet home og gode seng, og minusgrader utenfor igjen... Vel forberedt på å tilbringe de siste drøye 3 ukene her borte før planlagt hjemreise så fikk vi en aldri så liten kalddusj, riktignok en positiv sådan i økonomisk perspektiv. Det ser nemlig ut for at oljebransjen begynner å rasle med sablene igjen etter 1,5 år med temmelig magre investeringsbudsjetter. Kunde hjemme i Stavanger krever Ian, helst igår. Og når kunden roper, ja da hopper vi. Ombooking av returbilletter med KLM, og vips så har vi hjemreise 23.2 istedenfor 15.3, tre uker for tidlig. Dette blir hektisk, for det står en del på planen å gjøre her borte... Hell i uhell, det er ikke meldt ny puddersnø sålangt værmeldingen rekker. Vi krysser fingrene.



Matbutikken på Marketplace må definitivt besøkes. Vi satte huset ledig i utleiebasen HomeAway fra 24.2 og fikk allerede samme kveld nye leietakere en uke i perioden vi skulle vært her. Kåken er nå utleid hele mars og hele påsken. Nok et hell i uhell, så her er det bare å planlegge. Gutta over her henger som dekorasjon i taket på IGA. Ikke tvil om at man handler på en skiresort! Fantastisk bra utvalg i kjøtt, fisk og grønt. Det blir en overgang å komme tilbake til Rema1000, for å si det sånn. Innkjøp for å dekke basic leietaker needs i boks. Tick!



Fjellet vårt kommer nok også til å bestå til vi kommer tilbake, men jeg må si det er sørgelig å ikke få de siste tre ukene her. Canada begynner å føles riktig så komfortabelt og hjemmekoselig. Som nordmann får man oppholde seg her 6 mndr hvert kalenderår uten noen som helst krav om oppholds- eller arbeidstillatelse. Ifølge våre venner her borte så er imidlertid grensekontrollen temmelig fleksible med akkurat det poenget. Enn så lenge holder 6 måneder for oss, og vi håper å komme tilbake igjen før skiheisene på Blackcomb planlagt stenger, 22.mai i år. Jepp, her er sesongen virkelig lang - november til slutten av mai. Så får vi bare krysse fingrene for at snøen holder i år også.



Den uunngåelige returen - og sola skinner også under de hvite dottene. Herlig :-)


.

20. februar 2017

Hong Kong speed date


Hvordan fullt utnytte åtte timer i Hong Kong? Vi måtte jo prøve.. Flyet fra Kuala Lumpur landet lørdag kveld kl. 22:00, og med samme tidsforskjell til en forandring. Hong Kong international airport ligger på øya Chek Lap Kok, men vi bestemte oss for å dra inn til Kowloon for natten. Øyhopping med hotellets shuttlebus. Faktisk ganske så spennende der vi kjørte gjennom bo-komplekser med tusenvis av mennesker der vi kun så lysene i vinduene. Ikke visste jeg at disse høyblokkene skulle vise seg å være å skremmende både i størrelse og utforming. Kommer tilbake til det...



Bruene som knytter øysamfunnet sammen var imidlertid aldeles vakre. Og svære! Fikk dessverre ikke tatt bilder av dem, så her har jeg "lånt" et bilde fra nettet. Da vi ankom om natta der så var de opplyst med svære lyskastere. Litt av et syn!



Vi tok inn på Regal Kowloon hotel. Det ligger et steinkast fra fjorden som skiller Kowloon fra Hong Kong Island. Hotellene er dyre her i forhold til Kuala Lumpur! I KL fikk vi et flott hotell for samme prisen som vi her fikk et helt standard hotellrom. Rommene var forsåvidt små, veldige lave under taket (ikke tvil om at kineserne er kortere enn oss europeere) og med få fasiliteter. Ingen spa eller basseng på hotellet, men det var ikke akkurat derfor vi var kommet. Rommene var rene, og badet var velutstyrt. Det var igrunnen det viktigste. Og plasseringen.




Det viste seg at hotellet lå kun en liten kilometers spasertur langs vannet til ferjeterminalen. Praktisk. Og flott, med et utsiktsdekk mot imponerende Hong Kong. Det er temmelig heftig mye smog her idag. Først trodde jeg det var "normal" tåke, men utover dagen så ble det bare tettere, og hadde enda mer guffen farge. Hong Kong har en alvorlig utfordring når det kommer til forurenset luft...



Erfarne ferjefanter som vi er så ble turen over til Hong Kong på Star Ferry ganske så trivelig. Dette er en skikkelig gammel båt, med åpne dekk og god lukt av maskinolje og treverk. Turen over pytten tok knappe 9 minutter. En trivelig svipp med halvtom ferje tidlig på søndagsqvisten.

Førsteinntrykket mitt etter å ha satt beina i selve byen var overveldende. Syyyyykt mange skyskrapere pakket tett sammen så man nesten ikke så himmelen. En mengde designerbutikker med svindyre merkevarer i første etasjen av byggene, og innimellom - i de trange smugene - lå det grønnsaktorg og markeder på rekke og rad. Tett i tett. Jeg er veldig glad at kineserne er kortvokste, for her var det nesten klaustrofobisk tett med mennesker. Søndag er definitivt ikke fri- og hviledag her som i Norge med stengte butikker. Det VRIMLET av mennesker!



Følte meg temmelig liten nedi her...





Men jeg var ikke alene... Her fikk jeg såvidt knipset et bilde mellom menneskemassene. Temmelig spesielt å ha disse markedene mellom de sinnsvakt høye skyskraperne.

Det vi imidlertid ikke forstod før det var gått noen timer utover søndagen var hvorfor det var så utrolig mange kvinner i byen. De lå i telt(!) over alt, utenfor de store merkebutikkene, på tog- og busstasjonene, i parkene og ellers på åpne, offentlige plasser.







Jeg spurte ei av kvinnene hva dette var for noe. Det var for fredelig for en demonstrasjon, og så var det jo ingen menn!? Svaret sjokkerte meg. Det viser seg at alle disse kvinnene i all hovedsak er indonesiske og filippinske kvinner som jobber som hushjelper i kinesiske hjem. Søndagen er den eneste dagen de har lovpålagt fri. Ellers er de ansatt 24 timer i døgnet, 6 dager i uka. Søndagen kalles derfor Maids Day Off, og da treffes de i byen for å hygge seg. De blir betalt så lite at de ikke har råd til verken restaurant eller kinobesøk, så derfor lager de seg sine egne "rom" av esker hvor de treffer hverandre. Kvinnene har jo ikke lov å få besøk hjemme der de jobber...

Det anslås at det er ca. 200.000 kvinnelige hushjelper fra andre land som bor og jobber i Hong Kong. Ikke rart at det var proppe, pakke fullt rundtforbi! Levekårene til disse kvinnene er ikke bra, og de sender det lille de tjener hjem for å sikre skolegang for ungene sine. De gjør det beste de kan ut av livene sine, men jeg må si jeg ble temmelig satt ut da jeg fikk høre hvordan de levde. Og der kom jeg, en europeisk kvinne på en liten svipptur innom Hong Kong, fra Kuala Lumpur på vei tilbake til Whistler og frihet til å gjøre hva jeg vil. Verden satt i perspektiv... og jeg fikk aldeles klump i magen...



Og forbi dro trikkene, og de usannsynlig mange dobbeldekker bussene. Fargeglade og fulle i mennesker, uansett hvor man snudde og vendte på seg. Vi tok ikke trikken, men beina fatt hele dagen. Foruten å få med oss alle ablegøyene hushjelpene fant på i gatene, med catwalk posering, dansing og sosialisering så var vi innom shoppingsenter og markeder, og tok mitt aller første utendørs rulletrappsystem. Hong Kong ligger nemlig i en skråning. En bratt(!) skråning. Det å komme opp er litt av et pes om man skal gjøre det flere ganger til dagen. Eller gå til og fra jobb. Byen har derfor utviket et rulletrappsystem med tak over. Vanskelig å få et godt bilde av, så jeg lånte nok et fra nettet.




Knallkult! Rulletrappene går oppover hele dagen frem til kl. 18:00. Da snus hele systemet i løpet av 20 minutter, for så å kjøre rulletrappene nedover mot byen. Aldeles helt spesielt! Vi tok rulletrappene så langt vi kom opp - og det var jammen et stykke opp fjellet! Tanken var å ta gondolheisen videre helt opp til toppen for å få utsikten over hele Hong Kong, men køen var 1,5 time lang da vi kom til parkanlegget hvor gondolen startet, så det la vi på is. Smog'en var tjukk, så det var nok ikke beste dagen å få med seg utsikten uansett. Vi tok derfor en tur i Hong Kong Park som offisielt ble åpnet i 1991. En grønn lunge midt i byen som tidlig i kolonitiden var bedre kjent som Cantonment Hill. Hong Kong er fremdeles sterkt preget av kolonitiden når det gjelder navn på både gater, steder og severdigheter.









Flott park å rusle rundt i, og temperaturen var deilig. 18 graders perfekt sightseeing, delvis overskyet og null nedbør. Litt flaks må man ha!



Tilbake i Kowloon etter 7 timers hektisk Hong Kong sightseeing så måtte vi selvfølgelig prøve Dim Sum når vi først var i byen. Bildet av selve maten gikk skeis, så menyen og tomme tallerkner er det jeg har å vise til. Når det er sagt så må jeg si at maten vi fikk servert på Dim Sum restauranten i Kuala Lumpur var noen hakk bedre enn denne. Restauranten her i Kowloon var pakket med lokale mennesker, så kvaliteten var nok veldig god, men ... vi foretrakk likevel KL-versjonen, selv om maten her også var nydelig. En spesiell opplevelse, uansett!

Det ble en flott dag i Kowloon og Hong Kong. Litt kjipt at køen til gondolen var såpass lang, men det var vi igrunnen forberedt på. Vi snakket nemlig med en kineser i skiheisen i Whistler(!) om hva som var verd å se på en dags besøk og han advarte oss ang. søndagen. Inntrykket mitt fra Hong Kong er delt. Det var en spennende, men altfor kort visitt. Byen ble for meg temmelig klaustrofobisk, og jeg følte jeg befant meg i en bo-maskin. Kineserne kan virkelig det å skyfle mennesker i alle retninger uten altfor kaotiske tilstander. Kulturen er derimot svært interessant, så jeg vil gjerne tilbake. Da på et mye lenger opphold så jeg får se noe mer enn kun flash av byen. Vi må få oss noen kinesiske kunder! :-)



Dette er sisteinntrykket jeg fikk fra byen, og det var også førsteinntrykket da vi kom - med lys på nattestid. Ikke høyblokker, men bo-maskiner. På rekke og rad. Det var faktisk temmelig skremmende. Som å kjøre gjennom en science fiction scene fra en film. Dette er bare ei av ufattelig mange rekker med leilighetskomplekser. Ca. 7,4 millioner mennesker på et lite område, da blir dette resultatet... Overgangen tilbake til den kanadiske fjellheimen blir stor!

Et flott, om enn i overkant intenst besøk av en by jeg svært gjerne vil tilbake til. Da med litt mer tid tilgjengelig.


.

18. februar 2017

Kuala Lumpur 2/2

Noe uorganisert kunde gjør at vi får fine dager til tross for forkjølelsen. Late timer med bassenget i februar er temmelig deilig for hvite, norske legger. Valentines Day tirsdag ble det middag på indonesisk restaurant etterfulgt av en heller uplanlagt, men desto hyggeligere overraskelse da vi kom ut av bygningen. Det var lysshow i KLCC-parken, og Twin Towers var fantastisk belyst!




Og lysshowet ute i vannet var akkompagnert av musikk over høyttaleranlegget. Skikkelig stilig.

Jeg tilbringer størsteparten av dagene fordelt på KLCC-parken, shoppingsenteret og langs bassengkanten på hotellet. Var downtown og spiste med en kunde fra Stavanger. Fantastisk Dim Sum på restauranten som er regnet som den beste for Dim Sum i hele Kuala Lumpur. Kjekt med lokalkjente... Ellers gikk det helst i shopping downtown. På andre... Shopping på stereoider dersom jeg skulle telle antall poser pr. person... Kuala Lumpur er en smeltedigel, og her er det en svært høy andel av kinesere. Kinesisk nyttår var forrige uke, så det er mulig det er en del leftover kinesiske turister her. I tillegg er hijab og niqab et like vanlig syn som kort-korte shortser og spaghettistropp-kjoler og dunboblejakke(!)... Noe for enhver smak, med andre ord.

Petronas Twin Towers er den store turistattraksjonen i byen her, ingen tvil. Så vi måtte jo gjøre turister av oss og bli med på en times guidet tur til skybridgen og videre opp til besøksdekket på 86 etasje. Ikke for dem med høydeskrekk og angst for mange folk i heis (som jeg har... - det gikk imidlertid greit). Utsikten både fra skybridgen i 41 etasje og 86 etasje var rett og slett aldeles fantastisk. Og en smule svimlende. Ian tok seg fri en time i lunchen, han jobbet jo i 26 etasje i tårn 2, så det var kort vei til attraksjonen.



Skybridgen er 170 meter over bakken og litt over 58 meter lang. Den veier 750 tonn og er ikke festet i de to tårnene. Den sklir inn og ut av dem for å kunne fungere i kraftig vind og ikke brekke. Og så er det noe langt ned herfra...:



KLCC parken sett ovenfra :-)



Et aldri så lite stykke ned fra 41. etasje...


Det var et svært begrenset antall mennesker de tok inn i heisen hver time. Vi var heldige og måtte bare vente en halvtime på morgenen. Prisen for en times sightseeing var NOK 175,- og absolutt verd hver eneste krone. Ikke trangt, godt om plass til å ta bilder og ha utsikten "for seg selv". Anbefales!






Her er man virkelig på toppen av verden! Toppen av bygget er 452 meter over bakken og er de høyeste tvillingtårnene i verden, etter at tvillingtårnene i New York ble ødelagt. Ferdigstilt 1.mars 1996 og er nå, 20 år senere, fremdeles et vannvittig imponerende skue!

Fredagen var kunden ferdig rundt lunchtid, så det ble anledning til en aldri så liten sightseeing til. Vi besøkte akvariumet i byen. Alltid kjekt, syns jeg. Det var et svært flott akvarium, med en lang glasstunnell som man kunne gå gjennom og oppleve fiskene og andre kreaturer nedenfra. Spesielt spennende var det selvfølgelig å få hai på nært hold... selv om bildene inne fra akvariumet ikke akkurat ble de aller beste. Her er noen av dem:


 Skilpadde


 Skorpionfisk


 En gedigen blekksprut - ser egentlig ikke størrelsen helt her. Den var svær!


Jaws...

Vi fikk også en tid til en runde på KLCC art museum som viste malaysisk kunst fra forgangne tider og hvordan urmenneskene levde. Jeg liker godt gamle kulturer og spesielt håndverkstradisjoner. Imponerende å se hva de fikk til dengang da, med de enkle verktøyene de hadde for hånd.


 Båter


Intrikate mønster på "vegger"


Ryggsekker...


Det ble en interessant tur til Kuala Lumpur, mitt første besøk i Malaysia. Ian har vært har tidligere ifm med jobb, men da var det lite og ingen tid til sightseeing på 3 dagers døgnstress. Denne gang fikk vi sett en god del til tross for at forkjølelsen slo oss ut nesten tre dager. Byvandring, parkbesøk, museum, akvarium og ikke minst tvillingtårnene. Jobben gikk veldig bra, kundemiddagene var kjekke med interessante mennesker og været var strålende hele oppholdet. Jeg fikk meg to herlige massasjerunder med malaysisk tradisjonell variant, og hadde meg noen timer langs bassengkanten hver dag. 

Hjemturen går også via Hong Kong. På returen har vi imidlertid planlagt å ligge over ett døgn. Vi får 8 timer til intens sightseeing før flyet går, så det skal bli spennende! 

.